De færreste etterlater seg ærlige og oppriktige nedtegnelser om livet sitt. En som gjorde nettopp det, var Ole Johan Almås (1890-1970), som skrev ned livshistorien sin og ga den videre til sine barn.
Ole Johan Almås (1890-1970) vokste opp som fosterbarn hos mormoren sin, Kristine Monsdtr Almås (1836-1904), på den lille husmannsplassen Øvrebotnen under Almås i Åsane. Bestemoren ble tidlig enke og satt igjen med både egne barn og barnebarn. Ole Johan vokste derfor opp i Øvrebotnen sammen med mormor Kristine, sin tante Kristine (f. 1878) og kusinen Mathilde (f. 1897). Enken Kristine Monsdtr Almås levde av den lille avkastningen husmannsplassen kunne gi, samt det hun kunne selge til blomsterforretningene i byen av ”bladmos og perlemos, kråkefot, pors og flere sorter bregner, alle sorter bær og sånne ting” som kunne brukes til kransebinding.
Samværet på den lille husmannsplassen varte til bestemoren Kristine plutselig døde om bord på dampbåten på hjemreisen fra Bergen til Åsane i 1904. Etter dette bodde Ole Johan først hos morens fetter på Almås bnr. 2, og siden var det i tjeneste flere steder i Åsane. I 1910 ville han prøve seg i byen og i 1911 hadde han fått seg arbeid med å kjøre ut brødvarer med hest og vogn for bakermester Anders Olai Monsen Hilland. Da julen nærmet seg, reiste bakerens læregutter hjem til jul. Ole Johan hadde ikke noe hjem lenger, men kom på at han kunne be seg fri og reise tilbake til Øvrebotnen og slekten på Almås. Han fikk fri fra julaften og skulle returnere til byen 2. juledag. Han beskriver turen til Åsane slik:
”Han går snarveien forbi Sandvikskirken, ut over Sandviken, svinger veien opp Munkebotn, og tar alle de snarveier han visste. Svingene var for hester og biler, bilene var enda få også var de så dyre på skyssen. Ole [Johan] var den gang lett på foten så han går. Snart var han over fjellet, og da går det lett og snart ned til Eidsvåg og utover Åsane. Da han kom til Vikaleitet, tar han en ”pust” på veikanten, han trenger å slappe av litt før han går lenger. (…) Når han har tumlet litt i sine egne tanker, går han den gamle stien om enden på Haukåsvatnet, forbi Haukås og nordover til Jonsterhaugen og til [Øvre]Botnen”.
Trykk på bildene for å se dem i stort.
Det var blitt mørkt da Ole Johan kom til Øvrebotnen. Der var det bare grunnmurene av barndomshjemmet hans som sto igjen, selve huset ble solgt etter mormorens død i 1904. Huset var borte, men den opptråkkede stien fra huset til bekken var fremdeles der. Der hadde han gått og hentet vann til både bestemoren og dyrene de hadde. Han ble stående en stund alene i Øvrebotnen og tenke tilbake på oppveksten sin før han gikk videre til Almås bnr 2. Der bodde hans mors fetter Hans Nilsen Almås og kona Martha Larsdtr. Almås og resten av deres familie. Slik beskrev Ole Johan Almås julefeiringen på Almås bnr. 2 i 1911:
Kirkeklokka har for lenge siden ringt julefreden over heimene. Da han kom til Almås var alt ferdig, vasket og rent over alt. Juletreet var på plass i stuen, men ikke pyntet, det skulle være kaffi og mat først. Hans hadde vært i byen og kjøpt til jul som vanlig. Da de var samlet om bordet, blir det hilset hverandre God Jul; Når de var ferdig med kaffikosen tar barna til å pynte juletreet. Marta og de andre voksne tar til med juleribben. Der var kjøpt litt julepynt, så var der litt fra året før. Ole [Johan] som var høy satte i toppen den blanke stjerne, siden var der masser av små julelys, lange rekker med norske flagg, rader med små og store kuler. Så ikke å glemme epler og appelsiner, nøtter, fikener og druer i papirkurver og julemenner som hang i greiner. Når juletreet var ferdig pyntet blir lysene tente.
Alle som hadde anledning går rundt treet, de synger den vanlige julesangen; Nå tenner moder alle lys så ingen krok er mørk, hun sier at den lyser inn i hele verdens ørk. Ole [Johan] kunne ikke synge med for han hadde i tanken at stuen til bestemor var borte. Der skinner intet lys fra de små ruter som det hadde gjort før da bestemor var der og tente lyset for dem. Men bestemor hadde tent et annet lys i hans hjerte, som den kvelden lyste med større og herligere glans enn noen gang før.
Når de har gått en god stund om treet og sunget de fleste julesanger, var juleribben ferdig. Der var ikke elektrisk lys den gang, men den store stuelampen var fint pusset, den skinner som en sol over stuebordet. Den store messingstaken var og pusset, den stod med ett stort kjøpt julelys i og lyste på ett mindre bord. Der var Jul og høytid! Når kveldsbordet var ryddet samler de seg alle, både gamle og unge om bordet igjen. Gamle Nils [hans mormors bror] tar frem av hyllen den gamle bibelen, han leste høyt det gamle Julebudskapet som var Julekveldens høgste ære.
Når julegavene skulle deles ut, minner Nils om den største og dyreste julegaven som Gud har gitt oss. Da han gav oss sin sønn til jorden hin julenatt; han som skulle løse oss fri fra våre mange store og små synder. Det var ikke så mange kjøpte julegaver å dele ut, det var hjemmelagede ting, strømper, labber, votter, skjerf, undertøy, kjoler og bluser med mere. Så et par sko til Marta, ho skal så visst til kirken en av juledagene.
Anden juledag etter middag sa Ole [Johan] farvel og takker for Julegleden de hadde hatt sammen. Ingen tenkte at det var siste julen i hjembygden.
Kilde:
Ole Johan Almås: ”Glimt fra gamle tida– en beretning om barndom og oppvekst på husmannsplassen Øvrebotnen under Almås”, trykket i ”Åsabuen” 15, 2010.